Laster
I mange år har ikke Janne hatt mulighet til å fortelle sin historie.
Så fikk BT brevene hun skrev til bestevenninnen.
Folk må få vite hva som skjedde, tenkte venninnen.
For det må aldri skje igjen.
Den dagen Janne Mai Lothe Eliassen forlater familien sin for godt, er alt som det pleier å være:
Gardinene er trukket for. Leiligheten lukter av røyk, alkohol og katteekskrementer. Det ligger boss overalt. Moren og lillebroren Ronny sitter i sofaen, tungt ruset.
Når Janne kommer inn i stuen, merker hun at noe brister.
– Hvorfor er det så lyst her inne, sier hun.
Så faller hun sammen i kramper.
Janne er så tynn at knoklene og blodårene er synlige under den gulnende huden. Ronny tenker at søsteren ligner en krigsfange.
I 27 år har hun slåss for denne familien med livet som innsats. Slåss mot volden og drikkingen. Slåss mot sin egen kropp, som moren sa var så stygg. Hun har kjempet for å bli hørt.
Det har ikke manglet på advarsler. Hundrevis av brev og bekymringsmeldinger er skrevet om Janne og familien. De som kunne ha gjort noe med situasjonen, har visst om forholdene. Likevel er hun fortsatt her.
Men i dag er det slutt. I dag gir kroppen opp.
– Ring ambulanse!, brøler Ronny, og kaster seg over søsteren. Men moren gjør ingenting.
Janne Mai Lothe Eliassen forlater hjemmet med blålys og sirener. Den korte veien fra Landås til Haukeland svever hun mellom liv og død.
Janne Mai kommer til verden 28. mai, 1973. Det er ingen lykkelige omstendigheter rundt fødselen. Moren er førti, hjemløs og har allerede et alkoholproblem. Hun forteller ingen hvem som er far til barnet.
På Bergen Mødrehjem steller barnepleier Bente Liland den nyfødte jenten. Liland skal bli en av mange som ser at noe er galt, og prøver å gripe inn. Liland blir en av dem som kommer tettest på familien.
Det hun ser, får henne til å varsle sosialkontoret, som også huser barnevernet på denne tiden. Lilands bekymringsmelding blir en av mange.
I årenes løp kommer tallrike varsler om en familie i dyp krise. Minst 14 personer fra 13 ulike offentlige etater og institusjoner sender rapporter om omsorgssvikt.
Det er ikke vage bekymringer, men konkrete meldinger om straffbare forhold og vanskjøtsel.
Janne og lillebroren Ronny går i dagevis uten mat. De kommer på skolen i skitne klær som ikke passer. Mange dager kommer de ikke i det hele tatt. Ettersom barna vokser til, blir skadene deres stadig tydeligere.
Likevel lar sosialkontoret barna bli værende i hjemmet.
Psykiater Carmen Escobar Kvitting, overlege ved Klinikk for psykisk helsevern for barn og unge på Haukeland Universitetssykehus, var en av dem som varslet barnevernet gjentatte ganger. Kvitting er fritatt fra taushetsplikten. Hun er ikke i tvil om at barnevernet burde overtatt omsorgen for barna.
– Jannes liv ble egentlig avsluttet for flere år siden. Hun eksisterte bare, sier Kvitting.
Flere ganger brukes hensynet til foreldrenes behov som argument for å la være å gripe inn. Det biologiske prinsipp – at barna har det best hos sine biologiske foreldre – veier tyngst. Helt frem til i våre dager har dette lagt føringer for barnevernets arbeid. For Janne og Ronny får det katastrofale konsekvenser.
Rapportene viser at det holdes en rekke møter om problemene i familien. Kvitting var til stede på mange av møtene.
– I denne saken ble en hel bydelsadministrasjon lammet av en fysisk og psykisk syk mor. I flere dokumenter kom det frem at hjelpeapparatet syntes synd på denne moren som ville ta seg av barna sine på tross av at hun var syk og ga inntrykk av å være døende, sier hun.
Kvitting er ikke alene om dette synet. I flere av rapportene fra 1980-tallet står det «moren gir inntrykk av å være døende».
Janne og Ronnys mor døde i 2010.
Prøvde dere å si fra?
Jeg gjorde det. Mange ganger.
Hva burde barnevernet gjort?
Hørt oss.
Janne, 2013
På 1980-tallet er Loddefjord en bydel i krise. Barn ned i 14-årsalderen selger dop utenfor de grå betongblokkene.
På sosialkontoret ligger digre bunker med mapper om familier som sliter med rus, psykiatri og pengetrøbbel. De ansatte er hardt presset. Noen få saksbehandlere skal håndtere tusenvis av familier.
Jannes familie er en av dem.
Det lukter stramt av mugg, sprit og tobakk i leiligheten. Radiatoren virker ikke og gulvet har store sprekker. Moren drikker jevnt, hennes nye mann drikker i perioder. Når de er fulle, blir begge foreldrene sinte og slår. Stefaren slår oftest og hardest, forteller Janne. Han blir svart i øynene, og brøler at han skal drepe dem.
Jannes rom er sparsomt møblert. Bokhyllen har hun laget selv av planker, en enslig madrass med skittent sengetøy ligger på gulvet. Når det raser som verst i stuen, flykter Janne inn hit, til tegnesakene og brevpapiret.
Om natten, når kranglingen stilner og flaskene er tomme, skriver Janne lange brev til bestevenninnen Kristin Tømmervaag. Kristin er fire dager eldre enn Janne, og bor i oppgangen ved siden av.
På barneskolen møtes de hver morgen på hjørnet av blokken, og går sammen den korte veien til Vadmyra skole. Begge har oransje ransler med brune kanter, langt, mørkt hår og røde ytterjakker. Alle tror de er søstre.
Alt er likt utenpå. Men der Kristin kommer hjem til varm middag hos mamma og pappa, møter Janne ofte en låst dør.
Janne får Kristin til å le. Kristin gir Janne den omsorgen hun ikke får hjemme. Båndet mellom dem skal vise seg å tåle alt. Til bestevenninnen kan Janne fortelle alt. Brevpapiret lytter alltid til tankene. 16 år gammel skriver hun dette til Kristin:
Kjære Kristin
Det er et evig kaos her hjemme, skjønner du. For en tid tilbake var sosialkontoret her, for å snuse rundt i leiligheten. (For å se hvordan vi har det.) De syntes visst synd på meg, fordi jeg ikke har seng. Trodde vi! Vi regnet med at de ville hjelpe oss, i alle fall LITT! Men det gjorde de altså ikke!
Kristin tar vare på brevene, som skrives fra Janne er 13 til 24 år, i en skoeske. Senere, når Janne ikke lenger klarer å fortelle hva som hendte i den mørke leiligheten, blir de sirlig håndskrevne arkene et dokument på en tapt barndom. Og når Janne senere skal bli helt alene, er det Kristin som blir hennes anker.
Min far tok Janne med på rommet. Vi hørte at hun skrek. Som bror er det å ikke kunne beskytte sin søster noe av det verste.
Ronny, 2013
- Din tur.
Morens stemme er trist, forteller Janne. Hun nikker mot soverommet. Fra Janne er liten, vet hun hva det betyr. Sakte går hun inn til stefaren.
Hun sier det begynner med at hun får ligge i sengen sammen med moren og faren. Hun er heldig som får være der, sier de. De kjærtegner henne. Etter hvert blir berøringene hardere. Janne sier hun forsøker å vri seg unna, men moren griper håndleddene hennes og holder henne fast. Så er det bare smerte.
Janne er 12 år gammel når hun forteller Kristin om det som skal gi henne arr på kroppen og livslange mareritt. Kristin forstår at det er galt, men hun holder på hemmeligheten, slik Janne ber henne om.
Det er ikke bare Kristin som får høre om overgrep. Jannes mor forteller flere voksne at Janne er misbrukt.
16 år gammel sitter Janne på kontoret til psykiater Carmen Escobar Kvitting på Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUP) på Haukeland sykehus. Det skal ikke så mange samtaler til før hun forteller at hun er misbrukt av stefaren. Hun sier også at moren var med på flere av overgrepene.
Psykiateren beskriver et redd, ensomt barn, som viste tydelige tegn på at hun hadde blitt seksuelt misbrukt.
– Ut fra symptomene Janne hadde, går jeg ut fra at overgrepene begynte før hun kom i skolealder. Janne fortalte at overgrepene endret karakter etter hvert. For et barn kan det være vanskelig å skille mellom kjærtegn som har med kjærlighet å gjøre, og kjærtegn som har et helt annet innhold. Etter hvert valgte stefaren Janne fremfor moren. Dette førte til at moren ble sjalu på Janne, og var bakgrunnen for at moren stadig fortalte datteren hvor stygg hun var, sier Kvitting.
Veggene i leiligheten er tynne. Ronny hører søsterens skrik.
Han er ikke gamle gutten, men han vet godt hva som skjer der inne. Noen ganger ser han det, fordi døren ikke er lukket skikkelig igjen. Og Janne vet. Hun ser det lille ansiktet i dørsprekken.
Søsknene snakker om foreldrenes drikking, om volden. Men aldri om det vondeste, det er for sårt. Når Janne er i starten av 20-årene, skriver hun flere brev til Kristin om hvordan oppveksten har preget henne.
Kjære Kristin
Overgrep av en slik art som jeg har blitt utsatt for har så mange destruktive følger. Alt blir ødelagt. Alt som skulle oppleves som noe vakkert og oppbyggende, får et sykelig preg av det som hører fortiden til. Man blir et så uharmonisk og på mange måter derfor et veldig selvdestruktivt menneske.
En ekspert på å skade seg selv.
Voldtekt. Om og om igjen. Så vondt. Eg skrek «HOLD OPP!».
Janne, 2013
– Her. Og her. Med en svart sprittusj tegner moren streker i ansiktet til Janne. Merkene viser hvor hun synes tenåringsdatteren bør ta plastiske operasjoner. Moren mener Janne trenger både hormonkur og fettsuging for å bli penere. I fortvilelse prøver Janne å overbevise psykologen sin om at hun trenger kirurgiske inngrep. I brevene til Kristin kommer det forvridde selvbildet tydelig frem:
Kjære Kristin
Akkurat nå så kaver jeg livet av meg med å få fakta om utseendet mitt inn i hodet på psykologen. Jeg er fullt klar over at jeg maser veldig om dette. Men det betyr ALT for meg akkurat nå. Min mor og jeg sitter ofte oppe til langt på natt og diskuterer problemet. Og det er visst ikke så mange inngrep (operasjoner) som skal til for å gjøre meg bedre.
Akkurat nå ville all forandring bli en bedring. Det går neppe an å bli verre enn jeg allerede er!
Stefarens berøringer. Morens kommentarer om at hun er stygg.
Janne hater kroppen sin, føler seg skitten. Hun stikker fingeren i halsen når hun har spist. Maten er det eneste hun har igjen som hun kan kontrollere selv. Senere står det i Jannes journal på Haukeland at hun har bulimi og anoreksi fra hun er 14 år gammel.
Problemene blir synlige for flere når Janne begynner på skolen. Allerede i første klasse legger Kristin merke til at pulten til Janne ofte er tom. Janne forklarer at hun ikke kan gå på skolen, fordi hun må passe på moren som er syk. Helt fra Janne er fem år gammel, viser morens legejournal at moren har alvorlige psykiske lidelser og et stort forbruk av medikamenter.
«Hun har hatt mye psykiske plager og klager over skjelving. (...) Blir fjern og har vanskelig for å få kontakt med omgivelsene», skriver legene.
Mesteparten av omsorgsoppgavene faller på Janne, som igjen skriver om problemene i et brev til bestevenninnen.
Kjære Kristin
Så har mamsen vært veldig dårlig, og hun har vært veldig nedfor, fordi hun er syk. Hun har en progressiv sykdom. Og nå i det siste, har hun mistet troen på livet. Sukk. Jeg har på en måte vært sykepleier for henne ... la oss si at jeg har støttet henne psykisk også da!
Helge Jacobsen, skolelege på Sandgotna skole, er bekymret for Janne. I 1986 skriver han et brev og varsler PPT avdeling Laksevåg: «Janne er lei seg og gråter mye. Mor er tilnærmet 100 % ufør (blodpropper, nerver, medik.), far neppe sterk nok til å takle situasjonen, slik at Janne avgjort må ha det vanskelig».
Carmen Escobar Kvitting varslet gjentatte ganger om at Janne hadde altfor mye ansvar. Psykiateren opplevde forholdet mellom mor og datter som svært vanskelig:
– Det var komplisert å sette i gang tiltak rundt Janne, fordi bindingen mellom henne og moren var så sterk. Moren spilte på at hun kunne dø når som helst, og det førte til at Janne ikke klarte å være borte fra henne mer enn noen timer av gangen.
Kvitting sier datteren fungerte som omsorgsperson for moren, som trengte mye hjelp.
– Jeg sa fra gang på gang i samarbeidsmøtene at et barn ikke kunne fungere som psykiatrisk sykepleier, men i sakspapirene kommer det flere steder klart frem at i valget mellom mor og datter, valgte man moren. Moren mente at Janne var den eneste som forsto henne og kunne hjelpe henne. Janne mente det samme.
De to barna utpeker seg raskt på alle skolene de går på. Bekymringsmeldingene kommer inn til sosialkontoret både fra lærere, rektorer og skoleleger. Foreldrene møter sjelden til samtaler og avslutninger.
En av de få gangene stefaren stiller opp, ser Janne ham sjangle rundt i skolegården. Han er så ruset at han blir bedt om å forlate skolens område og aldri komme tilbake. Hun blir så flau at hun rødmer.
«Samarbeid med moren eksisterte ikke. Hun kom aldri på innkallelsen. Vi ringte en del ganger og snakket med henne, men det kom aldri noe ut av samtalene», skriver rektor Sigrun Eckhoff på Adventkirken ungdomsskole i en rapport til BUP. Rektor er ikke i tvil om grunnen til at Janne ikke kommer på skolen:
«Skolen ser Janne Mais hjemmeforhold som et hinder for hennes skolegang.»
Flere av lærerne til både Janne og Ronny kommer på hjemmebesøk, og forsøker å engasjere foreldrene. De får liten respons.
Siste gang Janne får et karakterkort i hånden, er julen 1988 i niende klasse. Etter dette møter hun bare sporadisk opp på skolen. Karakterkortet viser at fraværet er så stort at skolen lar henne slippe valgfag i tysk, og fører i stedet opp «sosialt arbeid». På den tiden var det en godkjent ordning å tilby praktisk arbeid som valgfag. Janne får godkjent fire timer i uken med arbeid i sitt eget hjem der hun steller sin syke mor, og har ansvaret for lillebroren.
I praksis får hun omsorgssvikten som godkjent valgfag på skolen. Og hun blir boende hjemme.
Mor sa det alltid. Selvmord. Hvis jeg gikk ut.
Janne, 2013
Det er middagstid i borettslaget i Vadmyra. I verkstedet i enden av blokken banker det stille på døren. Utenfor står en liten skolejente. I hånden har hun sin fem år yngre lillebror.
– Slipper ikke inn hjemme, mumler piken.
Janne og Ronny får komme inn i varmen hos vaktmestrene. De kjenner familien, vet at de to små har det vanskelig hjemme. I dag, tretti år senere, husker de fortsatt barna i «de trasige klærne», som mange ganger måtte søke tilflukt i verkstedet etter skoletid.
Janne har ansvaret for husarbeidet fra hun er liten. Finnes det penger i huset, sørger hun for å fylle opp kjøleskapet. Ofte må hun be slektninger om hjelp.
Bente Liland kommer av og til innom med mat og klær, og forsøker å følge opp familien så godt hun kan.
Barnepleieren vet at julen er en trist tid for Janne og Ronny. Hun skaffer gaver og går hjem til familien på julaften. Selv om det ikke er noe juletre å legge presangene under, vil hun så gjerne at ungene skal ha noe å pakke opp.
Storesøsteren har også ansvar for at Ronny kommer seg opp om morgenen, går på skolen og gjør lekser om ettermiddagen.
Ordet «pliktoppfyllende» går igjen i alle brevene og rapportene om Janne. «Hun viser en veldig vilje til å forstå de andre i familien, og setter til side sine egne behov», skriver psykolog Ingolf Fosse i en PPT-rapport.
Kjære Kristin
Nå har to folk fra familievernet vært hos oss to ganger. Jeg har fått ansvaret, av de, for min bror. Bla. å lære ham til å ta buss og handle, hjelpe ham med lekser (noe som jeg alltid har gjort), passe på hva han spiser. Jeg må skrive hvor mye han veier fra dag til dag. Og passe på at han får faste måltider. osv., osv.!
Janne prøver så godt hun kan, men har en umulig oppgave. Ingen passer på at Ronny pusser tennene. Han er ni år når tennene begynner å råtne. Moren nekter ham å gå til tannlegen. I stedet gir hun sønnen store mengder Paralgin Forte. Ronny opplever sine første abstinenser når pillene tar slutt. Det skal ikke ta mange år før han skjønner hva krampene og suget i kroppen egentlig er.
Bekymringsmeldingene levner ingen tvil om hvor alvorlig situasjonen er. Dette brevet sendes av rektor Svein Johannessen ved Vadmyra skole til Loddefjord sosialkontor i 1989:
«Skolen er bekymret for stort fravær, lukt av klær/gutten, tiltakende nervøsitet, virkelighetsfjern, fantaserer, isolerer seg, overvektig, forholdet mor/barn. Alle forsøk fra skolen for å hjelpe Ronny blir ikke fulgt opp hjemme. Moren legger all skyld på skolen. Hun nekter samarbeid mellom Ronny/skolehelsetjeneste og Ronny/PPT. PPT avdeling Laksevåg hadde skaffet støttekontakt til Ronny, men også dette ble til slutt avvist av moren».
Det er ikke bare på skolen han er isolert. Ronny får ikke lov av faren å gå rundt i leiligheten når han er hjemme, og må holde seg på rommet sitt. For at broren skal ha noe å fylle tiden med, låner Janne bøker på biblioteket. I stedet for å lese eventyr om Hardy-guttene, får Ronny andre helter. Han leser Sartre, Descartes og Nietzsche. Gutten, som har karakteren «lite godt» i de fleste fag, fordyper seg i eksistensielle teorier. Senere skal filosofene redde livet hans.
Min søster var mer mor for meg enn mamma var. Og min far løftet ikke en finger. Jeg hadde bare Janne.
Ronny, 2013
Noen ganger er det ingenting Janne kan gjøre. Da må de bare vekk. Turen til mormor i Olsvikåsen tar en time. Der er det duker på alle bord, og blomster i vasene. Mormor er alltid glad for å se barnebarna. Men hun vet hvor ille de har det. Hun har selv levd med en mann med store alkoholproblemer.
Ronny er bare en guttunge når mormoren sier noe han aldri skal glemme.
– Arme barn, du kommer til å få et hardt liv, sukker hun.
Mormor får rett.
Kristin og familien ser henne med en gang de svinger inn foran huset. Jenten som sitter på trappen er klissvåt, og skjelver av kulde. På fanget har hun en pjuskete katt. Janne har sittet slik hele dagen, og ventet på at Kristin og foreldrene skal komme hjem fra vinterferie.
Trettenåringen rekker katten mot familien.
– Min far vil drepe Filemonn. Kan han få bo hos dere? Vær så snill?
Familien til Kristin tar til seg katten, og døper ham om til Tarzan. Også for Janne er familien Tømmervaag en trygg havn i en turbulent oppvekst.
Hun overnatter der så ofte hun kan, og er med dem på Kvamskogen i helgene. Senere får hun og Kristin reise på hytten alene. Kristin skriver om en av turene i dagboken sin:
«Naturen smilte mot oss. Vi pratet mye. Janne var så åpen, hun fortalte så mye. Carmen, hennes psykolog, har fortalt at hennes far og mor er syke, p.g.a. det seksuelle misbruket. (...) Det klarer i hvert fall ikke Janne å tro. Hun elsker moren. Carmen sa også at moren elsket henne, men hatet henne samtidig, for hun er så avhengig av Janne. Det er for ille».
Kristins foreldre vet at Janne har det vanskelig. De har observert problemene til nabofamilien i Vadmyra på nært hold siden barna var små, og de hører ofte datteren snakke om sin bekymring for venninnen. Moren til Kristin varsler flere ganger psykiater Kvitting om forholdene.
De inviterer Janne til å bo hos dem en periode, så hun kan få ro til å gjøre lekser. Det er ingenting hun har mer lyst til. Men hvordan skal det gå med Ronny hvis han må være alene med foreldrene? Janne tør ikke ta sjansen. Hun blir hjemme. Og sosialkontoret lar barna bli der.
Når hun er fjorten prøver Janne å ta livet av seg. Skolelegen ser at noe er galt med åttendeklassingen, og henviser henne til PPT.
«Janne Mai Eliassen har behov for akutt hjelp, og jeg ber om at hun blir innlagt på Barnepsyk så snart som mulig. Hun står i fare for å utvikle en alvorlig psykotisk lidelse. Det kan være suicidal fare.», skriver Ingolf Fosse, psykolog hos PPT. Han søker om innleggelse av Janne på BUP i 1987.
«Hennes rolle i familien fører til at hun blir svært belastet, og hun er nå veldig presset», skriver Fosse.
I juni 1987 legges hun inn på BUP på Haukeland, og blir der i tre uker. Avdelingsoverlege Torkel Scholander og psykolog Nils Lid snakker med fjortenåringen, som nok en gang forteller detaljert om hvor vanskelig hun har det hjemme. De gir Janne diagnosen «følelsesmessig forstyrrelse med overfølsomhet, og tilbaketrukkethet».
De ser at pasienten har en vanskelig familiesituasjon:
«Familien er svært presset på grunn av mors sykdom, med stadige akutte sykehusinnleggelser. Mor gir inntrykk av at hun kan dø når som helst. (...) Far og mor klarer i liten grad å støtte hverandre på det psykiske området, og har begge brukt Janne Mai som en slags klagemur».
Legene snakker også med Jannes mor og stefar:
«Far forteller at han ofte er utslitt på grunn av problemene med å pleie konen, passe barna, og skaffe til veie alt familien trenger. (...) Det ser ut til at Janne Mais selvstendighetsbestrebelser er vanskelig å takle for foreldrene.»
Stefaren uttrykker frykt for at barna skal tas ut av hjemmet. Jannes epikrise viser en ung jente i en umulig situasjon:
«Problemer med å finne seg til rette i skolen, sosial isolering, problemer med å skille mellom fantasi og virkelighet, suicidale tanker, konflikter i forhold til familien».
14 år gammel, i tilstanden legene beskriver her, har Janne ansvaret for sin ni år gamle lillebror og sin psykisk syke, rusavhengige mor. Legene mener det ikke er umiddelbar fare for at hun skal ta livet av seg, men at flere problemer må løses. De anbefaler behandling for hele familien.
Til tross for at nok en etat nå har grundig kjennskap til de alvorlige problemene i hjemmet, merker barna ingen forandring.
En gang var jeg ruset mens barnevernet var hos oss. På cannabis og piller og diverse. Min mor og. Janne var den eneste som var edru da de kom.
Ronny, 2013
Moren har ikke dusjet på flere måneder. Hun forlater ikke leiligheten. Det ender med at hun blir innlagt på Solli Nervesanatorium, og er til behandling i flere uker. I denne perioden blir barna på 14 og ni overlatt til seg selv.
Kjære Kristin
Takk for kortet. Ettersom jeg skjønte så har du hatt det herlig. Jeg har vært alene inne i huset i HELE vinterferien. Huff. Tenk så gøy vi kunne hatt det hos deg.
Moren kommer tilbake fra Solli rusfri og i godt humør. Hun er plutselig mamma. En liten stund er det nesten som hos alle andre i familien Eliassen. Moren vasker håret for første gang på måneder. Hun sminker seg, og lager middag.
Oppturen varer ikke lenge. Snart er tilstandene i leiligheten verre enn noensinne. Tomflasker med sprit og øl tårner seg opp på nytt, og konfliktene mellom foreldrene blir voldsommere. En dag slår Jannes stefar konen ned, og legger salongbordet oppå henne, forteller Janne. Hun husker at han stiller seg oppå bordet og hopper, igjen og igjen, mens konen ligger under. Hun løper til for å redde moren, trygler stefaren:
– Ta meg i stedet!
Han fortsetter å hoppe.
En gjeng naboer samler seg i oppgangen. De er redde for at kvinnen skal bli drept, og varsler politiet. Når blålysene suser inn på plassen, står hele borettslaget og følger med. De ser Jannes stefar bli ført inn i politibilen, og kjørt bort. Han har ikke sko på.
Endelig, tenker Janne. Hun håper han blir fengslet. Men dagen etter er han tilbake. Janne vil anmelde stefaren, men moren tør ikke. Hun er for redd.
Minst én gang trenger moren legehjelp. I legejournalen fra 1983 står det at pasienten har «blå flekker» på armer og ben. «Dette er merker pasienten har fått etter slag og skader som så ikke har forsvunnet», noterer legen.
Politiet er flere ganger hjemme hos familien. En gang skildrer Janne hendelsen i et brev til Kristin:
Kjære Kristin
For en stund tilbake så kom lensmannen på døren. De ropte at det var politiet, og jeg trodde at jeg skulle besvime av skrekk da de låste seg inn. De hadde med seg en lege som stilte min mor en hel masse spørsmål. Bla. om hun hadde selvmordstanker.
Grunnen til at lensmannen kom, var fordi at legen hadde vært her og ringt på døren tidligere, så hadde ikke min mor lukket opp. Legen kom for å undersøke forholdene hjemme fordi at min bror er meldt til PPT (barnevernet) fordi han fungerer så dårlig i skolen.
Når oppdraget med å sjekke om moren er suicidal er utført, går tjenestemennene igjen. Nok en gang blir Ronny og Janne, 11 og 16 år gamle, overlatt til seg selv.
Det var skittent, det var spritflasker over alt ... De gjorde ingenting. Hvordan kan voksne mennesker se på det der uten å handle.
Ronny, 2013
Ronny blir tatt inn i varmen av de barskeste guttene i gaten. Det tar ikke lang tid før han skjønner at han kan tjene gode penger på å selge hasj. Snart smaker han på varene selv.
Ronny er narkoman før han er tenåring.
I 1990 tvinger pengeproblemer familien til å flytte fra Loddefjord. Leiligheten blir solgt på tvangssalg. 16 år gamle Janne fyller ut søknadsskjemaene om kommunal bolig. Hun skaffer banankasser, og pakker ned eiendelene alene. Foreldrene blir skilt, og faren flytter ut. For Ronny er det en lettelse. Men Janne sier at misbruket av henne fortsetter når hun møter stefaren, helt til hun blir voksen.
Den vesle familien forlater bydelen uten at myndighetene har grepet inn. Det blir ikke bedre der de flytter.
Janne, Ronny og moren bor midlertidig flere steder, før de får tildelt en kommunal leilighet i den belastede delen av Landås, på folkemunne kalt «Chicago».
Like før familien flytter og Ronny må bytte skole, går han til rektors kontor på Vadmyra skole. Han tar bøkene ut av sekken, og legger dem utenfor døren. Han skal jo flytte uansett, og har ingen venner som vil merke at han er borte.
Det er imidlertid ikke lenge før en ny person slår alarm om familien.
«Familien sliter med økonomiske problemer. Verken Ronny eller søsteren hadde seng. Ronny og søsteren uttrykker bekymring for morens sykdom. Familien er sosialt isolert. Barna: Det er lite å glede seg over», skriver Laila Pettersen, rektor på Krohnengen skole, til Loddefjord sosialkontor i 1991.
Ronny bytter skole igjen, og havner på Rothaugen skole i Sandviken. Også der reagerer de ansatte.
I 1992 konstaterer skolelege Knut Kvist følgende om Ronny: «Er tydelig forsømt i form av omsorgssvikt der mor har manglende evne/mulighet til omsorg».
Samtidig feller skolelegen en knusende dom over sosialkontoret i Loddefjord, som ikke har tatt affære etter gjentatte henvendelser. Han har flere ganger poengtert overfor sosialkontoret at Ronny må få slippe å skifte miljø nok en gang.
«Sosialkontoret har ikke greid å prioritere dette som viktig, med det resultat at familien måtte flytte til et billigere sted, Adolph Bergsvei – som ellers er et belastet sosialt område», skriver Kvist.
Også rådgiver Olav Sunde kommer med hard kritikk: «Skolens bekymring for Ronnys hjemme/skolesituasjon ble meldt til sosialkontoret tidlig i 7. klasse. Lite ble imidlertid gjort fra deres side i de to årene han gikk her hos oss. En rekke møter ble avholdt uten at det ble satt inn nødvendig hjelp i hjemmet».
På møtene om Ronny er det ofte Janne som deltar på vegne av familien. Saksbehandlere fra barnevernet, PPT, lærere og Ronnys støttekontakt er med. Nok en gang noteres det at moren motvirker hjelpetiltak, og at «mor i stor grad virker avhengig av Ronny og hans hjelp».
Barneverntjenesten veier nå for og imot om de skal ta 15-åringen ut av hjemmet. På et møte i september 1993 konkluderes det med at «barnevernstjenesten mener det er grunnlag for omsorgsovertakelse av Ronny».
Argumentene for er klare, men barnevernet nøler.
«Omsorgsovertakelse kan være svært vanskelig for Ronny, og kanskje spesielt på bakgrunn av nærheten mellom han og mor, og den rollen han har og har hatt i forhold til henne».
Det at Ronny har levd så isolert med sin syke mor, brukes som grunn til å la ham bli værende i hjemmet. I stedet vedtas det en rekke hjelpetiltak rundt familien. Ronny skal få støttekontakt og besøkshjem, og moren loves hjemmehjelp omgående.
Men nok en gang skjer det lite. Sosialkontoret opphever vedtaket om besøkshjem på grunn av manglende kapasitet. Og leder for hjemmehjelptjenesten på Landås mener den voksne datteren i huset kan ta husarbeidet.
Ronny har lyst til å gå i maskinlære på yrkesskole. Han vil bli bilmekaniker. Undervisningstiltaket som foreslås er plassering i en klasse «med elever med Downs syndrom eller lettere psykisk utviklingshemming», står det i et referat fra et møte sosialkontoret hadde med Ronny og moren i 1994.
Møtet med spesialklassen blir en av Ronnys tyngste dager.
Tenk deg den skammen og nedvergelsen. Jeg ble plassert på evnenivå med de med Downs. De tok til og med fra meg hodet mitt. Det ene jeg hadde som fungerte.
Ronny, 2013
En kort periode tror Janne hun skal få ha et normalt liv. Kristin oppmuntrer henne til å komme seg i arbeid. Janne har ikke fullført grunnskolen, og har derfor ikke vitnemål. En attest fra Adventkirken skole gjør at Janne kan søke jobb.
«I tre år hadde hun enetilsyn med sin mor som var tildels alvorlig syk. Moren var bl.a innlagt på sykehus, og Janne M. Lothe stelte henne etter sykehusoppholdet. Hun hadde ansvar for at hjemmet fungerte både med renhold, innkjøp og matlaging. I hjemmet var også en yngre bror», skriver Sigrun Eckhoff, rektor på Adventkirken skole, i attesten fra 1991.
Bergen kommune ansetter Janne i et vikariat som hjemmehjelp. Janne gleder seg til hver arbeidsdag. Hun støvsuger, lager mat og steller eldre og syke. Ler av historiene de gamle forteller. Attenåringen er vant til hardt arbeid. Hun har tatt seg av hele familien sin så lenge hun kan huske.
Kjære Kristin
Vet du hvor jeg har vært i dag takket være DEG? Jeg har vært på jobb! Hører du? JEG HAR FÅTT JOBB! I'm so happy. Og det er alt sammen DIN fortjeneste. Åååå, jeg kunne klemme deg i hjel Kristin! (...) Det hjelper mye på selvtilliten å ha noe nødvendig å gjøre. Å kunne hjelpe andre, samtidig som en hjelper seg selv.
Janne får lønn, og begynner å gå ut på byen. Venninnene pynter seg, har vorspiel, og fester på Sjøboden, Lilliken og Theatercaféen. Guttene flokker seg rundt Janne, og kjøper øl til henne.
Stefaren bor nå i en leilighet i sentrum. Flere ganger går Janne og venninnene innom ham på vei ut. Han gir dem alkohol.
Men Jannes venninner reagerer på stefarens oppførsel. Berøringene. Blikkene. Han vil ha Janne på fanget. Venninnene synes det er ekkelt. Janne er 18 år når hun skriver et brev til bestevenninnen om sine motstridende følelser for stefaren:
Kjære Kristin
(Han) som nærmest tvang på meg sine personlige følelser/problemer, lo av min redsel over alkoholforbruket (hans og mammas), hjemme, og som til slutt, sammen med mamma, ville bruke meg som en erstatning for det samlivet de ikke lenger hadde.
Gleden over å være i jobb varer ikke lenge. Moren misliker sterkt at Janne er borte hele dagen og steller andre. Etter et halvt år slutter Janne i jobben. Hun er fysisk svekket av spiseforstyrrelser, og moren krever så mye av henne at hun ikke klarer å kombinere det med jobb. Janne blir uføretrygdet på grunn av psykiske problemer.
20 år gammel gjør Janne et siste forsøk på å komme seg vekk hjemmefra og leve sitt eget liv. Hun flytter sammen med venninnen Evy Sæthre i en leilighet like ved Bystasjonen. Evy skriver i dagboken at jentene feirer med å feste hele helgen. Janne får nye venner, og er i godt humør.
Men Ronny, som akkurat er fylt 16, ringer til Janne gang på gang og gråter i telefonen. Han ruser seg, han er sulten, han er redd. Moren er syk, han klarer ikke ta ansvar for henne alene. Janne føler at hun ikke har noe valg.
Halvannet år senere flytter hun tilbake til moren og broren. Hun må passe på Ronny.
Det var helt mørkt der inne, det var som å komme inn i en hule. Jeg sa til henne «Du må komme ut herfra. Det kommer til å knekke deg».
Ronny, 2013
Moren blir enda dårligere, og ligger for det meste til sengs. Janne gjør som hun alltid har gjort. Skifter bandasjer, vasker moren og skaffer henne piller, mat og sprit. Selv spiser hun mindre og mindre. Stemningen er dyster.
Ronny forsvinner inn i heroinrusen. Noen ganger stikker han av, og blir borte i dagevis. Han bor på gaten, sover på varmluftsviften ved Sentralbadet. Ronny husker livet på gaten som langt bedre enn å bo hjemme.
Venninnene er Jannes siste forbindelse til et vanlig liv. Men Janne slutter å møte opp til kaféavtaler. Så tar hun ikke lenger telefonen. Venner og slektninger drar til leiligheten, banker på for å sjekke hvordan det går. Som regel er det ingen som svarer. I et brev til Kristin forsøker Janne å forklare:
Kjære Kristin
Jeg håper du ikke har tatt utilgjengeligheten min personlig. Den er bare noe jeg trenger iblant. (...) Disse periodene mine har ofte et noe depressivt preg, men ikke nok til at jeg bukker under.
(...) Jeg har, i et panisk øyeblikk, spurt psykologen om dette. Det er visst en helt normal reaksjon på livet mitt, og noe jeg må lære meg å akseptere og leve med. Og ikke skamme meg over, slik jeg har for vane å gjøre.
Så kommer det siste brevet Kristin tar vare på i skoesken sin:
Kjære Kristin
Nå skal det ikke ta lange tiden før jeg atter en gang er klar til dyst i helgene. Bare pass deg, for nå stiller jeg snart på døren din, med «alle» mine 43 kg ...
Latterlig lav vekt, ikke sant? Vær ikke redd. Så snart magen er bra, skal jeg på en alvorlig fetekur! ÅÅÅ, jeg skal virkelig fråtse.
(...) Ellers kan jeg opplyse om at humøret er på topp! Og at jeg ser kjempelyst på fremtiden! Take care du min helt/mest spesielle venn. Nå sees vi veldig snart.
Hilsen en optimistisk hulder.
Fortsatt kaster Janne opp det meste hun spiser. Vekten raser nedover. Moren nekter henne ofte å gå ut, og Janne orker ikke slåss mer.
Etter dette slutter Janne å ta telefonen. Klarer ikke å snakke med noen. Kristin ringer Janne igjen og igjen. Drar til leiligheten og banker på døren, sender brev etter brev. Men hun får ingen respons.
Bente Liland, barnepleieren fra Mødrehjemmet, er en av de siste utenfor familien som er inne i boligen. Jannes mor sitter sammensunket i en rullestol, omgitt av rot og søppel. Liland er bekymret for Jannes helse, fordi hun er så avmagret.
– Det er ikke rart at Janne har sluttet å spise, når stefaren har vært «bortpå» henne sånn som han har, svarte moren en gang Liland kommenterte hvor tynn Janne var.
I over tre år isolerer Janne og moren seg fullstendig. Når Janne en sjelden gang må ut for å kjøpe mat, skynder hun seg hjem igjen. Den eneste de slipper inn er Ronny. Han er tung narkoman, henger i Nygårdsparken og sover på Bergenshjemmet. Heller hospits enn å være i den deprimerende leiligheten, tenker Ronny.
Ronny prøver å få Janne til å flytte ut. Han ser at hun blir syk av det isolerte livet med moren.
Janne har tatt til seg lite næring over lang tid. 21. juni 2000 kollapser hun på stuegulvet, 27 år gammel.
- Ring ambulanse, brøler Ronny. Moren får panikk. Ronny trykker henne ned i en stol for å få henne til å holde kjeft. Så legger han søsteren i stabilt sideleie, og ringer 113.
Minutter senere er de to på vei med blålys til Haukeland. Ronny holder Janne i hånden hele veien.
I innkomstjournalen noter sykehuset: «Pasienten angir at hun er den eneste i familien som ikke drikker eller misbruker alkohol. Føler at hun lever kun for å ta seg av sin familie. Betaler regninger og unngår at familien havner på gaten. Våknet til morgenen i dag og gledet seg over det pene været og var i ferd med å gå inn på stuen da hun falt om».
Forhistorien oppsummeres kort:
«Pasienten er misbrukt».
Et døgn senere, like før klokken ni om kvelden, skjer det som skal endre livet hennes for alltid. Janne snakker med en sykepleier da hun brått stivner og blir bevisstløs.
Leppene blir blå.
Så stopper hjertet.
Les resten av historien om familien Eliassen her: bt.no/janne/del2.
Jeg har ikke rørt noen av de ungene, det kan du være helt sikker på, sier Ronnys far og Jannes stefar.
Bergen kommune saumfarer arkiver for å få vite hvordan søsknene kunne bli sviktet. - Her har alt sviktet, det er min vurdering i dag, sier byrådsleder Monica Mæland.
KILDER: Saken er basert på intervjuer med Janne Mai Lothe Eliassen, Ronny Arne Lothe Eliassen, Kristin Whitehouse (Jannes venninne), Jannes stefar som er Ronnys far, Dagmar Løndal (Jannes nærmeste pårørende, kusinen til hennes avdøde mor), tidligere barnepleier Bente Liland, tidligere lensmann i Laksevåg, Harald Andersen, Øyvind Christiansen (har skrevet doktorgrad om barnevernets rolle), overlege Carmen Escobar Kvitting på BUP, Dag Skilbred (barnevernskonsulent på Laksevåg fra 1982 til 1987), tidligere rektor Sigrun Eckhoff på Adventkirken skole, Andrew Liddle (eks-mannen til Janne og Ronnys mor), Ena Liddle (Andrew Liddles nåværende kone, tidligere barnepike for Janne og Ronnys halvsøsken), Turid Liddle (Janne og Ronnys halvsøster), Evy Sæthre (Jannes venninne), Christel Dahle (Jannes venninne), flere familiemedlemmer, tidligere naboer i Vadmyra, Rolf Nilsen og Jan Sivertsen (vaktmestere i Vadmyra), legejournalen til Janne, Jannes mors legejournal, Jannes skolemappe fra Adventkirken skole, Janne og Ronnys mapper fra Byarkivet (inkludert dokumenter fra skoler, barnevern, sosialkontor), informasjon fra Folkeregisteret, 11 års brevveksling mellom Janne og Kristin, Kristin Whitehouses dagbøker.
