De må ha tatt meg med til feil rom, tenker Kristin.
Kvinnen som sitter i rullestolen foran henne er radmager. Håret er nesten borte.
Det er tre år siden de så hverandre sist. Men blikket viser helt tydelig at personen i rullestolen kjenner igjen bestevenninnen.
Janne Mai Lothe Eliassen kan ikke gå. Hun kan nesten ikke snakke. Hun får bare frem et eneste ord.
- Kristin, hvisker hun.
Så gråter begge to.
Hva ønsker du deg, Janne?
Noen å snakke med. Om det som hendte.
Med Ronny og meg.
Janne, 2013
Både Janne Mai og lillebroren Ronny Lothe Eliassen vokste opp i et hjem med omsorgssvikt. Barna manglet mat og klær, og var ofte borte fra skolen. Selv om barnevernet ble varslet om mulige seksuelle overgrep, ble barna boende hjemme.
I går fortalte BT søskenparets historie. En tykk bunke med brev og rapporter dokumenterer at en rekke offentlige ansatte kjente til forholdene. I årenes løp kom tallrike varsler om en familie i dyp krise. Det var ikke vage bekymringer, men konkrete meldinger om straffbare forhold og vanskjøtsel. Likevel fikk ikke barna hjelpen de trengte.
Flere varslet om at Janne ble fysisk og psykisk syk av familiesituasjonen i tenårene. Hun utviklet anoreksi og bulimi, og prøvde å ta sitt eget liv. Likevel ble hun ikke tatt ut av hjemmet. I stedet måtte hun både være mor for sin fem år yngre bror, og fungere som sykepleier for sin mor.
I tyveårene ble Janne så syk at hun sluttet å gå ut. Hun mistet all kontakt med omverdenen. Lillebroren Ronny hadde store rusproblemer, og stakk sporadisk innom. I nesten tre år levde Janne tilnærmet totalt isolert sammen med moren i en kommunal leilighet i Slettebakksveien på Landås.
Den 21. juni 2000 har hun ikke mer å gi. 27 år gammel kollapser Janne Mai Lothe Eliassen på stuegulvet, med moren og broren som vitner.
Ronny blir med i sykebilen. Han holder henne i hånden, og trøster søsteren. Han trygler Janne om å høre på legene. «Hvis ikke du får hjelp, kommer du til å dø», sier han.
Når Janne kommer til Haukeland Universitetssykehus, er hun bevisst. Hun gjør rede for hva som har skjedd.
«27 år gammel kvinne med problematisk familiesituasjon, innlegges grunnet sannsynlig tredjegangs krampeanfall. Pasienten forteller da at hun i flere år har hatt bulimi og kaster opp det hun spiser», står det i papirene.
Legene skriver følgende om Janne: «Kvinne med meget komplisert sosial bakgrunn, uføretrygdet pga. psykiske problemer, mye alkoholisme i familien, men visstnok ikke hos henne. Lite skolegang».
Et døgn senere, like før klokken ni på kvelden, skjer det som skal endre livet hennes for alltid. Janne snakker med en sykepleier da hun brått stivner og blir bevisstløs.
Leppene blir blå.
Kort tid etter får Ronny telefon fra sykehuset.
«Hjertestans», sier de.
Ronny haster til sykehuset. Storesøsteren, som har vært hans reservemor og beste venn hele livet, ligger bevisstløs i sengen. Hun er koblet til respirator, masken dekker hele ansiktet. Det er slanger over alt.
Janne blir liggende i koma i flere uker.
Det er det jævligste jeg har opplevd.
Det slo meg:
Nå er jeg helt alene.
Jeg hadde bare rusen igjen.
Ronny, 2013
Når Janne våkner opp igjen etter flere uker i koma, konkluderer legene slik:
«Omfattende hjerneskade. Hun har lammelser og styringsproblem», står det i journalen. En logoped vurderer Jannes evne til å kommunisere.
«Gråt, hadde ingen tale. Hun ga god blikkontakt, og hun kunne blunke. Hun gråt mye når hun fikk oppmerksomhet.»
Hele sitt liv har Janne tatt seg av sin yngre bror og sin syke mor. Når er det Janne som trenger tilsyn døgnet rundt. Hun blir plassert på Bokollektivet, en avdeling for unge funksjonshemmede ved Midtbygda sykehjem.
De neste 13 årene skal bare to mennesker besøke Janne jevnlig.
Kristin Tømmervaag, Jannes bestevenninne gjennom hele oppveksten, stirrer på skjermen på mobiltelefonen sin.
Hun har 28 tapte anrop fra samme nummer.
Kristin ringer tilbake. Hun hører med en gang at personen som svarer er full.
- Janne e' så syk, hon e' på hjem.
Jannes mor snøvler, men får frem at datteren er på sykehjem i Åsane.
Kristin forstår ingenting. Et sykehjem? Hvorfor i all verden er Janne der? Hun er jo bare 27 år.
Moren ringer også sin kusine Dagmar Løndal. Det er mange år siden de snakket sammen sist.
- Janne er misbrukt. Av stefaren, sier Jannes mor.
Så legger hun på røret.
Kristin går gjennom gamle fotoalbum, brev og postkort. Hun ser på hytteturene, festene, latterkrampene og hårfrisyrene. Hun legger alt materialet inn på PC-en, og lager en presentasjon på 54 sider. «Janne og jeg», er tittelen.
Så viser hun den til bestevenninnen. Under bildene står informasjon om hvem som er med på bildene, og hva som skjer. Jannes hjerneskade gjør at hukommelsen er dårlig. Kristin vil hjelpe Janne å huske hvem hun egentlig er.
Hver gang Dagmar kommer på besøk, lager Janne de samme lydene.
- Rny.
- Mo.
Dagmar forstår hva hun spør om. Synes det er fælt. Vet ikke hva hun skal svare. For Ronny og moren dukker aldri opp på sykehjemmet der hun bor. Ingen vet hvordan det går med dem heller.
Dagmar stiller på bursdagsfeiringer, tar henne hjem på julaften og ut på turer. Hun er den eneste av slektningene som følger opp Janne helt frem til i dag.
På Midtbygda dukker Jannes stefar sporadisk opp. Kristin sier at hun forteller de ansatte at stefaren skal ha misbrukt venninnen fra hun var liten. Når Janne klarer å forme flere ord, forteller hun det samme, sier hun. Ifølge Kristin slipper stefaren inn på Jannes rom, men får ikke være alene med stedatteren. Så slutter han helt å komme.
Timeplanen over Jannes nye hverdag henger på døren:
Samling på kjøkkenet med avislesning. TV-kveld. Kveldskos på kjøkkenet.
Noen ganger i måneden blir hun tatt med ut av institusjonen for å male bilder eller gå på kino. Når hun er på rommet sitt, hører hun på musikk. Selv om det krever konsentrasjon for å holde blyanten og få kontroll på strekene, liker hun fremdeles å tegne.
Når hun er alene, kverner tankene.
Hele livet har hun bekymret seg for lillebroren, hun gjør det fremdeles, hun vet ikke lenger hvor han er.
Tenker og tenker og tenker.
Tenker på Ronnygutt.
Gutten min.
Janne, 2013
Ronny, som er midt i 20-årene, er for lengst blitt en del av det etablerte rusmiljøet i Bergen. Heroin tar bort marerittene om faren.
Siden Ronny var 17 år, har han bodd vekselvis på gaten eller hjemme hos moren i Slettebakksveien. Han sier han fikk sin første seng første gang han overnattet på hospits.
Janne og Ronnys mor er fullstendig pleietrengende. Det er mange år siden Janne tok seg av henne. Moren isolerer seg fortsatt i leiligheten, og hennes eneste kontakt med omverdenen er den rusavhengige sønnen.
Etter at Ronny har satt et skudd, tar han frem filosofibøkene. Hilser på sine gamle venner Sartre, Descartes og Nietzsche.
Og han tenker på Janne, på den gode storesøsteren som lånte bøker til ham på biblioteket da han var liten.
Han tenker at han burde besøke henne, men klarer det ikke. Han husker synet av alle slangene koblet til Janne. Ronny har sosial angst, er redd for å oppsøke et sykehjem fullt av folk han må forholde seg til.
VIDEO: - Hva skal du gjøre når du er så liten?
Min søster gav meg interesser.
Det reddet meg.
Vitebegjærligheten gav meg noe å leve for.
Ronny, 2013
«Under oppveksten ble hun utsatt for overgrep. Hun skal blant annet ha blitt slått og mishandlet av sin mor. I samtalen med Janne Mai ble hun spurt om hvordan hun opplever å ha det nå. Hun ga da uttrykk for at livet er blitt «dårlig», noe som nok tyder på at hun har innsikt i sin egen situasjon».
Ordene står i en sakkyndigvurdering som psykolog Kolbjørn Romsdal gjør av Janne i mai 2001. Det er ett år siden kollapsen, og ukentlig trening med logoped har gitt svake resultater. I stedet blir hun henvist til trening i datakommunikasjon.
«Dersom hun kunne bruke datamiddel som hjelpemiddel i kommunikasjon, ville det bedret hennes kommunikasjonsevne og livskvalitet vesentlig», skriver psykologen.
Legene på Haukeland universitetssykehus er usikre på hvor godt Janne vil kunne snakke og bevege seg i fremtiden. Noen sier potensialet for rehabilitering er stort, mens andre mener det er begrenset.
Før skrev Janne lange brev til bestevenninnen Kristin. Sladret med henne i timevis. Tegnet popstjerner og dyr. Nå kommuniserer Janne stort sett med enstavelsesord, blir fort trett, og trener på å holde en blyant. Strek for strek, punkt for punkt. Janne gir seg ikke.
Til slutt klarer hun å skrive sitt eget navn.
En lærer hos vokseopplæringen lager en rapport om Janne når hun søker om datastyrte hjelpemidler:
«Når man blir litt kjent med henne kan man forstå det meste av det hun sier. Søker forstår alt som blir sagt til henne. Søker er en meget positiv dame, som ikke gir opp så lett.»
Etter noen år klarer Janne å reise seg opp fra stolen sin. Hun tar vaklende skritt med støtte fra de ansatte. Liker å bruke hendene. Janne har alltid likt å ha noe å gjøre.
«Morgonstell: Steller seg delvis sjølv, med mykje tilrettelegging. Måltid: Laga kaffe, dekka bord, henta i skap. (...) Har stor innsatsvilje og gjev uttrykk for at ho likar å gjera aktivitetane», skriver en ergoterapeut i mai 2003.
Sommeren 2008 blir Kristin Tømmervaag til Kristin Whitehouse. Det krever noen runder med overtalelse, men Kristin får det som hun vil:
Hun ønsker å gifte seg med bestevenninnen til stede. For at reisen skal bli mulig å gjennomføre, blir to ansatte på Midtbygda med Janne til Sussex i Sør-England. Janne har blå kjole med blomster på. Blir svingt rundt i rullestolen på dansegulvet. Janne smiler på alle bildene.
Kristin og Dagmar ser tegn på at den gode, gamle Janne er der inne. Hun ler og gestikulerer, former stadig flere ord. På besøk hos Janne snakker de ofte om gamle dager, om Ronny og moren, og pustehullene. Hytteturene. Når stefaren leste eventyr for Janne. Når moren ga barna en pose med tomme ølflasker, slik at barna kunne pante dem og kjøpe godteri.
Hjemme i Slettebakksveien er Jannes og Ronnys mor blitt over 70 år. Moren har vært fysisk og psykisk syk store deler av livet. Hun får også utskrevet resepter fra leger. Hun gjør en avtale med Ronny om at hvis han går på apoteket og henter pillene, så deler de pillebrettet i to.
Når pillebrettet og spritflasken er tømt, forteller moren historier og viser bilder fra gamle dager. Sønnen får et glimt av et helt annet liv. Tilbake i 1959 vil hun oppleve mer enn det Bergen kan by på. Hun flytter til England og utdanner seg til sykepleier.
Morens første ektemann Andrew Liddle forteller at kvinnen han falt for var livlig og vakker. De møtte hverandre på en klubb utenfor Newcastle, og giftet seg kort tid etter. Hun fikk jobb på Hexham Hospital, han eide et bilverksted. Sammen fikk de tre døtre.
Det gikk ikke lang tid før Andrew fant spritflasker gjemt i huset. Den nest eldste datteren husker i dag at moren prøver å legge jentene stadig tidligere. En gang vil hun ha barna i seng klokken fire om ettermiddagen.
Både Andrew, Janne, Ronny og andre familiemedlemmer, forteller at morens vanskelige barndom var årsaken til at hun drakk.
Eks-mannen så at de tre døtrene tok skade av morens drikking, og hun flyttet ut. Hun klarte ikke lenger jobben som sykepleier. Da hun flyttet tilbake til Bergen i 1971, var hun blakk og arbeidsledig.
De tre eldste døtrene ble boende hos faren i England. De fikk en trygg oppvekst.
Tilbake i Slettebakksveien klarer ikke lenger moren å reise seg opp. Ronny prøver gjentatte ganger å skaffe hjelp.
«Det skal ha vært ambulanse hos dem flere ganger siste måneden, men pasienten skal ha nektet innleggelse, verbalt og fysisk», noterer Haukeland i 2010 etter en samtale med Ronny.
Han forteller at han går til Nav, sier han er narkoman, skifter bleier på sin eldre og pleietrengende mor, men at han ikke klarer mer.
Jeg tigget de. Kan ikke dere få henne på hjem?
Tvangsinnlegge henne?
Hon dauer jo snart.
Ronny, 2013
I august 2009 ringer en anonym person til Legevakten i Bergen og varsler om at moren er betydelig redusert, og mishandles av sønnen, ifølge et notat fra legevakten.
Ifølge henvisningen skulle hun hentes av ambulanse, men ifølge Haukeland Universitetssykehus ble hun aldri kjørt til sykehuset. Ronny forteller at det kom ambulanse til leiligheten flere ganger, men at moren nektet innleggelse.
Hun blir værende i den kommunale leiligheten.
Moren er ute av stand til å ta vare på seg selv. Fordi husleien ikke blir betalt på seks måneder, bestemmer kommunen seg for å gripe inn. Resultatet er at namsmannen skal kaste Ronny og moren ut av den kommunale leiligheten på Landås.
Formiddagen den 11. februar 2010, låser namsmannen og politiet seg inn i leiligheten. Synet som møter dem er en eldre kvinne som «har ligget i sin egen urin og avføring i flere uker/måneder», ifølge innkomstnotatet på akuttmottaket på Haukeland Universitetssykehus.
Kvinnen er alene. Hun har ikke stått på bena på over et år, og hun har store, åpne sår.
«Er blitt utsatt for grov omsorgssvikt av sin sønn», står det i notatet.
Ronny avviser at han mishandlet moren, men legger ikke skjul på at han ikke klarte å stelle henne godt nok – noe han sier han ga beskjed om.
Knappe to uker senere dør moren på Haukeland Universitetssykehus av underernæring og liggesår. Når Janne og Ronnys mor sovner inn, 76 år gammel, er hun alene.
Ingen etterlyser den døde kvinnen. Janne og Ronny mottar dødsbudskapet om moren etter få dager. Ronny stiller ikke i bisettelsen. Han er for nedkjørt.
Siden ingen andre familiemedlemmer melder seg, påtar Midtbygda seg å gjennomføre seremonien av hensyn til Janne. En måned etter at hjertet sluttet å slå, blir moren bisatt i kapellet ved Midtbygda sykehjem.
Den eneste pårørende som er til stede, er Janne. Noen ansatte er med for å vise støtte. Begravelsesagent Johannes Blom ved Åsane Begravelsesbyrå er vant til å se mennesker sørge. Likevel gjør seremonien inntrykk. Han syns det er så trist å se Janne ta et siste farvel fra rullestolen.
Når Janne skal legge en rose på kisten til sin mor, må hun få hjelp.
Hendene virker ikke lenger.
Urnen blir satt ned på den anonyme delen på Møllendal Gravplass.
Etter at moren er borte, ser Kristin og Dagmar at Janne blir tynnere. Hun smiler ikke like ofte. Hun snur rullestolen rundt med bena, og drar seg bort til sengen etter tærne. Så peker hun på den lille, forgylte rammen som står på nattbordet. Mot et falmet bilde av en ung kvinne i prikkete bluse med et sølvkjede rundt halsen.
- Trist, sier Janne og ser på Kristin.
- Ja, det er trist, svarer Kristin.
- Hun var moren din.
Kristin har besøkt Janne i de 13 årene hun har bodd på Midtbygda sykehjem. Hun kommer fremdeles.
De første årene Janne bodde på institusjon, klarte hun ikke å si så mye. Nå snakker hun bedre. Ord er blitt til samtaler.
Kristin er det eneste mennesket som alltid er der. Den eneste som aldri ga opp.
VIDEO: - Hun har alltid hatt veldig omsorg for folk rundt henne.
Hva betyr Kristin for deg?
(Pause).
ALT.
Janne, 2013
For Ronny skal det fortsatt ta noen år til på hospits, i trappeoppganger og smug, før han får plass på avrusning på Blå Kors på Askøy. Selv sier han at det var søsteren og filosofene som gjorde at han orket å gå i gang med avrusning. Nysgjerrigheten på livet gjør at han har noe å leve for.
I dag går Ronny på metadonbehandling, og følges tett av fagpersoner på et botreningssenter.
Noen dager er tunge. Da gjør han som han har gjort siden han var liten. Han lukker seg inne på et rom og gråter. Andre dager går det bedre.
Det er først nå han klarer å snakke om det han har vært gjennom. Han sier han gjør det for Janne. Han gjør det for å få svar på hvorfor barndommen deres var «et rent helvete».
Hvordan kunne så mange vite hvor galt det sto til, uten at barna fikk det bedre?
Det er gått 13 år siden han så Janne sist. Han vet ikke når han er sterk nok til å besøke henne igjen. Men når han er klar, sitter Janne i rullestolen og venter.
Hun har nylig fått oppnevnt hjelpeverge. For noen uker siden anmeldte Janne stefaren for overgrep gjennom mange år. Politiet har avhørt henne. Saken er under etterforskning.
Janne er blitt førti år gammel. Nå ønsker hun å bli hørt.
Hva tenker du om fremtiden, Janne?
Se Ronny. Alltid gutten min.
Hva ønsker du deg?
Harley.
Vil du sitte på med en Harley?
Ja!
Hvorfor det?
Føle frihet.
Janne, Midtbygda sykehjem, mai 2013.
VIDEO: - Jeg tenker ofte på Ronny. Ronnygutt!
Jannes historie del 1 og 2 er i sin helhet godkjent av Janne Mai Lothe Eliassen, Ronny Arne Lothe Eliassen, Dagmar Løndal (Janne Mai Lothe Eliassens nærmeste pårørende), og Kristin Whitehouse (Janne mai Lothe Eliassens venninne siden 1981).
KILDER: Saken er basert på intervjuer med Janne Mai Lothe Eliassen, Ronny Arne Lothe Eliassen, Kristin Whitehouse (Jannes venninne), Jannes stefar som er Ronnys far, Dagmar Løndal (Jannes nærmeste pårørende, kusinen til hennes avdøde mor), tidligere barnepleier Bente Liland, tidligere lensmann i Laksevåg, Harald Andersen, Øyvind Christiansen (har skrevet doktorgrad om barnevernets rolle), overlege Carmen Escobar Kvitting på BUP, Dag Skilbred (barnevernskonsulent på Laksevåg fra 1982 til 1987), tidligere rektor Sigrun Eckhoff på Adventkirken skole, Andrew Liddle (eks-mannen til Janne og Ronnys mor), Ena Liddle (Andrew Liddles nåværende kone, tidligere barnepike for Janne og Ronnys halvsøsken), Turid Liddle (Janne og Ronnys halvsøster), Evy Sæthre (Jannes venninne), Christel Dahle (Jannes venninne), flere familiemedlemmer, tidligere naboer i Vadmyra, Rolf Nilsen og Jan Sivertsen (vaktmestere i Vadmyra), legejournalen til Janne, Jannes mors legejournal, Jannes skolemappe fra Adventkirken skole, Janne og Ronnys mapper fra Byarkivet (inkludert dokumenter fra skoler, barnevern, sosialkontor), informasjon fra Folkeregisteret, 11 års brevveksling mellom Janne og Kristin, Kristin Whitehouses dagbøker.
Tekst: Ingunn Røren, Ingrid Fredriksen.
Research: Anne E. Hovden.
Foto: Rune Sævig.
Video: Ronald Hole.
Design og programmering: Thomas Orten.